Et lite glimt inn i vår hverdag

Vi våkner opp en mandag morgen til fuglekvitter utenfor vinduet, og skinnende sol. Dette blir en herlig dag selv om jeg er trøtt og egentlig godt kunne sovet i noen minutter, nei, noen timer mer. Soufian er, som vanlig, full av liv og babler i vei. Ganske så opplagt til å være et barn som våkner så mange ganger i løpet av natten. Han sklir ned av sengen før jeg rekker å fange han, og går med bestemte skritt ut av soverommet og inn til stuen. Han har et godt grep rundt bamses ører, for han skal selvfølgelig også med overalt. 

Jeg ler av måten han går på, og den tunge bleien som rekker nesten helt ned på gulvet. Tenk bare så heldig man er som får lov til å være sammen med sitt barn hele dagen, en stressfri hverdag. Ingen buss man skal rekke, og arbeid man skal møte opp til til tiden. Ingen ”all nighter” hvor man har laget planer og skrevet ned observasjoner av barna, fordi man ikke rakk å gjøre det på jobben dagen før. Bare en helt normal, stressfri og rolig hverdag.

Jeg reiser meg opp og går etter lukta. ”Ååååååh, den var virkelig baaaaaad”, sier jeg til Soufian og undrer meg egentlig over at det i det hele tatt er mer plass i den bleia. Soufian protesterer, som vanlig, i det jeg løfter han opp og fører han tilbake inn til soverommet. Det blir en kamp og få ham til å ligge på pusleputen, som vanlig, for Soufian har ikke tid til å ligge stille. Har ikke tid til å skiftes. Alt er så utrolig spennende, og han har ingen tid å miste. Tvert i mot, han skal undersøke alt og suger til seg alt hva som kan suges kan. Jeg elsker denne nysgjerrigheten, denne rastløsheten og ikke minst hans ønske (les krav) om ”akkurat nå” enn senere. Det er en ren velsignelse å ta del i hans utvikling, og å være den som ser og hører alt. Ikke den som står klar i gangen når et barn blir hentet, for å fortelle vedkommende at X tok sine første skritt, eller at X sa sitt første ord. Dette er ingen kritikk til de som velger å sende sine barn på institusjon, eller ikke har muligheten til å gjøre det av økonomiske grunner. Jeg er bare glad for at jeg nå står i gangen for å fortelle min mann at vår sønn tok sine første skritt, og at han sa sitt første ord da han stod foran ytterdøren, pekte og sa ”Der!”.